What is societal security? After 22/7 (in Norwegian)
Rapporten til 22. julikommisjonen har blitt rettmessig roset som et omfattende faktagrunnlag som danner utgangspunktet for reform og bedring.
Men det er påfallende at kommisjonens rapport og debatten omkring den forstår samfunnets sikkerhet som en teknisk utfordring. Rapportens kritikk handler om veisperringer, radiosamband, IKT systemer, helikopter og båter, og politiets prosedyrer. Svikt i sikkerhet skyldes, i rapporten, svikt i disse systemene. Forbedringspotensialet for samfunnssikkerheten i Norge skal ligge i påkosting av infrastruktur, oppgradering av kommunikasjons- og IKT-systemer, og revidering av politiets rutiner.
Kommisjonen bruker « samfunnssikkerhet » som om samfunnet var en gjenstand blant gjenstander, noe som kan og bør sikres. Men samfunnet er en levende, handlende og reagerende aktør. Samfunnet er ikke bare mottaker av sikkerhetstiltak, det er også med på å skape sikkerhet.
Samfunnssikkerhet har altså en dobbeltbetydning. På den ene side dreier det seg om samfunnets sikkerhet, om et samfunn som er verdifullt og sårbart, og har behov for beskyttelse gjennom statlige etater som politiet. På den andre side dreier det seg om samfunnets sikkerhet, om den enestående type sikkerhet som kun samfunnet kan gi.
Samfunnet er ikke lik staten og er heller ikke avhengig av staten for sin sikkerhet. Tvert imot, det er trolig i stor grad staten som avhenger av et velfungerende, solidarisk, og tillitsfullt samfunn for den type politiske kontinuitet som kjennetegner Norge.
Dette innebærer at samfunnet ikke bare er et beskyttelsesobjekt for en teknokratisk stat, men en sikkerhetsaktør, og håndtering av samfunnssikkerhet er et samspill mellom statens tilgengelige sikkerhetstiltak (infrastruktur, kommunikasjons- og IKT-systemer, og politi) og samfunnets verktøykasse (verdier, tradisjoner, samhold, solidaritet, kultur, osv.). At samfunnet ikke er et passivt, livløst objekt som kan beskyttes som en juvel i en skrin, men en aktiv, reagerende aktør forklarer også de til dels negative virkningene av tekniske sikkerhetstiltak gjort i samfunnets navn (ubehag, mistillit, bekymring, frykt og til og med usikkerhet).
Da statsministeren dagen etter terrorangrepet snakket som å svare på terror med mer demokrati og mer åpenhet var det ikke bare for å minne oss om de gode liberale verdiene. Det var fordi demokrati og åpenhet faktisk gir sikkerhet. Ikke sikkerhet som beskyttelse mot mord og ødeleggelse, men samfunnssikkerhet som samfunnets evne til å verne om sin egen stabilitet og kontinuitet. Det er nettopp dette vi har opplevd nå i ett år etter 22. juli.
Hadde ikke det norske samfunnets sikkerhet vært robust og stabil så hadde regjeringen for lengst måtte gå av. Dersom usikkerhet og frykt hadde vært resultatet—i tillegg til det forferdelige menneskelige tap—hadde terroristen vunnet slaget. Men samfunnet og samfunnssikkerhet er robust i Norge. Og vi bør gå forsiktig frem med å sammenstille samfunnets sikkerhetsbringende evne med politiets effektivitet.
