A necessary naïveté (in Norwegian)
From Morgenbladet 5 August 2011
Den tidligere lederen til det franske høyreradikale partiet Front National Jean-Marie Le Pen skal ha sagt denne uken at én årsak til terrorangrepet 22. juli var at nordmenn har vært ”naive” om terrortruslene de står overfor. (Aftenposten 31.07). Med dette mener han trolig at nordmenn har vist et uansvarlig mangel på innsikt og erfaring overfor det forferdelige som kunne skje. Hvor ellers kan man kjøre en bilbombe opp til Statsministerens kontor for så å sprenge den i luften? Eller spasere uhindret rett under soveværelset til Kongerikets statsoverhode?
Le Pen og andre stemmer i debatten mener at Norge har levd med falske illusjoner om mulige terrorfarer. Hadde nordmenn vært mindre ”naiv”, sier kritikerne, så ville de ha satset mer på pålitelige, harde, beskyttende sikkerhetstiltak. I Norge er vi vante til å leve med ubevæpnete politi, ingen form for paramilitær tilstedeværelse, fravær av militærlignende sikkerhetstiltakk omkring regjeringsbygninger og Slottet, og relativt minimal overvåkning sammenlignet med andre land i verden. Er det ”naivt” å mene at vi er trygge uten de harde sikkerhetstiltak mot terrorangrep vi ser andre steder i verden?
I en viss forstand er ”naivitet”— i Le Pens betydning—det samme som å leve med tillit til fellesskapet, til hverandre, og til statens institusjoner, i overbevisning om at disse vil verne om samfunnets sikkerhet. For det er ingen automatikk i at et sosialt, politisk, etnisk, og religiøs sammensatt samfunn skal fungere, ingen garantier for at de formelt vedtatte lover og regler respekteres, og heller ingen garantier for at de ulike sosiale normene skal overholdes, eller at de ulike politiske, sosial, økonomiske aktørene skal spille på lag.
Et demokratisk samfunn kan bare delvis reguleres gjennom harde lover og regler, gjennom autoritet og tvang. Et velfungerende samfunn er også avhengig av uformelle normer og regler, sosiale skikker, felles forståelser, og felles forventninger. Disse uformelle, kulturelle og sosiale væremåter er grunnlaget for samfunnets sikkerhet, sikkerhet som tar form i tillit.
Vi vet at tillit til fellesskapet og til staten varier betydelig fra kultur til kultur. I noen regioner i Europa anses staten med betydelig mistanke. Mindre et ankerfest for sikkerhet, blir staten tvert om sett på som selve problemet når det gjelder trygghet og sikkerhet. Det er heller slektsforhold, uformelle nettverk og nærmiljøet som utgjør basisen for velvare og trygghet. Andre steder står tillitsbandene til staten og det offentlige fellesskapet langt sterkere. På samme vis varierer også ”naiviteten”— den tilliten til samfunnets og tro på dets evne til å verne sikkerhet uten å ty til harde, beskyttende sikkerhetstiltakk—fra land til land. Dette kan være ett forklaringsmoment i franskmannens skuldertrekking over sikkerhetsanlegget i Norge.
På denne bakgrunnen kan vi se to vidt ulike oppfatninger om hvordan sikkerheten best vernes om i samfunnet.
Den første knyttes til den tunge arven etter Krigen mot terror. I kjølvannet av terrorangrepene i USA i 2001 og i Europa i 2004, ble vi etter hvert vante til en type sikkerhetstenkning som forestår sikkerhet som beskyttelse. Terrorfaren oppfattes som utenfor samfunnet, en fremmed fiende, noe som er annerledes fra oss. Sikkerhetstiltak i denne realiteten tar sikte på å holde faren unna, som regel gjennom harde beskyttelsesteknologier, barrierer, sperringer, overvåkning og kontroll.
Den andre oppfatningen om sikkerhet bygger på innsiktet om at noen samfunn er mer utsatt for terrorismen enn andre fordi noen samfunn er mer sårbare, mindre robust. Samfunnets sikkerhet hviler på evnet til å leve med terrorfaren som i grunnen aldri kan reduseres til null, uansett hva vi gjør. Ut fra dette perspektivet er det mest effektive sikkerhetstiltak en tilnærming som er basert på samhold, fellesskap og tillitt.
Ugjerningen den 22. juli var for 2 uker siden svært usannsynlig. I følge PSTs tidligere og oppdaterte vurderinger av trusselbildet i Norge og i følge EUs koordinator for terrorbekjempelse Gilles de Kerchove, var det ingen grunn til å forutsi angrepet.
Vil det nytte å være mindre ”naivt” ved å øke de harde sikkerhetstiltakene mot mulige, men helt uventete terrorhandlinger, tiltakk som kunne ha beskyttet oss mot akkurat dette angrepet, men som nødvendigvis ville øke mistillit og redusere åpenheten i samfunnet?
Har nordmenn vært ”naive” i forhold til trusselbildet de står overfor? I en viss forstand ja. Men hvis det å være mindre ”naivt” betyr å svare på vårt menneskelige behov for sikkerhet med harde sikkerhetstiltakk uten sannsynliggjort gjenstand, inntrengende overvåkning, bunkeraktige beskyttelsesinstallasjoner, bevæpnet polititilstedeværelse, så er dette en nødvendig naivitet. Slike tiltak roper mistillit, mistenksomhet, og mistro, og gjør ikke annet enn å bidra til usikkerhet og engstelse i samfunnet.
